Management 3.0. Ingen høyere?
Jeg har stor sans for det Jurgen Appelo skriver og sier, men jeg må si jeg ble lett oppgitt når han inviterte til å engasjere seg på et NING nettverk kalt Management 3.0. Kan dette være nødvendig da? Som vanlig kom Jurgen meg i forkjøpet og svarte selv:
Management 3.0 is a silly name. We already have Web 2.0, Government 2.0, Project Management 2.0, Enterprise 2.0, and RSS 2.0. And interestingly enough, Gary Hamel’s Management 2.0 was one of the last to jump on the “2.0” bandwagon.
Jeg leser Gary Hamel’s Management 2.0 med stor fornøyelse og spesielt artikkelen The Facebook Generation vs. the Fortune 500 gjorde meg sikker på at verden – til tross for en del motstand – er i ferd med å bli smidig. Smidig som i Agile. Og i Scrum. Så vi klarer oss helt sikkert godt uten Management 3.0 i lang tid framover. Men dette nettverket er spennende da! Og Jurgen appellerer tydeligvis til mange for i medlemslista i nettverket finner vi navn som Mike Cohn, Esther Derby og Phillippe Krutchen. Så hvorfor ikke. Jurgen holder på med boka Management 3.0: The Era of Complexity og ideen er selvsagt å få kompetente, engasjerte folk til å bidra til å gjøre boka god. Han bruker sin egen medisin her for ideen hans er at vi må begynne å se på organisasjoner som komplekse sosiale nettverk der innovasjonen får blomstre i stadig raskere tempo ved å la folk selvorganisere og å la energien og kunnskapen selv finne veien dit den skaper mest verdi.
Engasjer eder!
In: ledelse · Tagged with: Ansvarliggjøring, innovasjon, ledelse
NAV med dårligere service
En av de overordnede målsetningene med NAV reformen var å yte bedre service til brukerne. Alt tyder på at det har gått motsatt vei. Selv NAV-reformens far Dagfinn Høybråten påpeker dette i dagens VG. Som Høybråten selv sier er ansvaret og kompetansen i langt større grad sentralisert enn før. Det virker som alt skal innom NAV forvaltning, som da selvsagt blir en flaskehals. De ulike instansene og fagområdene gjør sin del av jobben og sender saken videre til neste. Man måler de ulike avdelingene isolert, uten å se på helheten. Ble saken faktisk løst? Ble brukeren hjulpet, eller sitter vi igjen med uavklarte spørsmål som vil generere ny saksgang? Sakene hoper seg opp i ulike køer rundt om i systemet, man mister oversikt og brukeren blir sittende og vente. Det er lett å forstå at de ansatte blir slitne, frustrerte og får et rekordhøyt sykefravær – noe som selvsagt fører til enda større forsinkelse og frustrasjon. Jeg føler virkelig med de NAV-ansatte. Svært få av dem er forunt å oppleve en smilende, glad bruker som takker og er lettet over at problemet er løst. For det er jo det som motiverer folk; Det å få oppleve den positive effekten av det arbeidet vi gjør – direkte med egne øyne! MEN det rettferdiggjør ikke å opptre arrogant og nedlatende overfor brukeren. Man skal ikke lese mange leserinnlegg for å forstå et dette er et svært omfattende problem.
Noen tror dette er et problem som kan løses med IT-systemer. Men utallige erfaringer viser at IT ikke er løsningen på problemet. Ofte er selve saksgangen og organiseringen så kompleks at det nærmest er umulig å støtte alt. Her en bare en av mange artikler som forteller at IT i helsevesenet ikke løser problemet. Jeg er kanskje illojal overfor en bransje jeg selv er en del av, men i disse tilfellene står det klart for meg at IT-løsninger kan virke stikk imot sin hensikt. Ved å dreie fokus mot IT-løsninger vil man selvsagt “slippe unna” viktige diskusjoner rundt organisering for styringsfilosofi. Dessuten er det dyrt og krevende for organisasjonen å måtte forholde seg til avanserte IT-systemer i stadig utvikling.
Slik NAV er organisert i dag tror jeg man kan kaste så mye penger man bare vil inn i det systemet uten å verken få mer fornøyde brukere eller ansatte. Problemet virker systematisk og må håndteres som systemfeil. Dette er ansvarsfraskrivelse satt i system. Man må langt opp i hirarkiet for å finne ansvaret, og dermed blir avstanden alt for stor til at dette ansvaret kan utøves særlig operativt. Dette kan føre til helt håpløse tilstander der prinsipper og begrensninger fullstendig overtar for løsningsorientering. Leste akkurat på Paul Chaffeys blogg at man fremdeles sender disketter med pasientdata til fastlegene!
Heldigvis finnes det alternative modeller som fungerer – og som helt sikkert kan brukes i NAV. Felles for de aktuelle modellene er at de tar til orde for:
- Der etterspørselen ikke er konstant over tid eller geografi er det ufornuftig å standardisere saksbehandlingen
- Kompetanse må plasseres så nær kunden/brukeren som mulig
- Ansvar og myndighet må plasseres så nær kunden/brukeren som mulig
- Resultatmål som ikke er direkte koblet til brukerne gir sub-optimalisering og uønsket adferd
- Kvalitet må hele tiden være den mest styrende parameteren
- Gjennomløpstiden for saker må være kort – løs en sak om gangen i stedet for å starte mange på en gang; Jobb i tverrfaglige team.
Dette innebærer jo at hver lokale enhet må få frihet til å organisere seg slik at de treffer sine brukere best mulig. Det skal ikke mye fantasi til å forstå et brukerne på Holmlia skiller seg gaske kraftig fra de på Snarøya. Eller de i Stokmarknes. Om de ulike enhetene får dette ansvaret vil de selv finne sine egne kompetansehuller og begynne å fylle disse. Når etterspørselen av ulike grunner endrer seg vil de raskt kunne gjøre den nødvendige tilpasningene. Langt flere av de ansatte vil på denne måten få en tett kontakt med brukerne. De vil løse saker raskere og oftere oppleve den gode følelsen av å ha utrettet noe positivt for en person. En slik enhet vil virkelig interessere seg for å gjøre en god jobb for brukerne. De vil ikke behøve direktiver – de vil optimalisere sine egne prosesser av egen fri vilje. Saksbehandlerne og fagpersonene må på denne måten jobbe tettere sammen noe som vil føre til kompetanseflyt og ikke minst gi et bedre overblikk over saksgangen. Et slikt system er i mindre grad avhengig av store, komplekse IT-systemer. De helt essensielle funksjonene – som en koplett journal per person – må man nok fremdeles ha, men vi behøver ikke saksbehandlingssystemer som støtter kompleks saksgang.
Dette er (desverre) ikke noe jeg har funnet på selv. Tankegodset kommer fra W. Edwards Deming som spesielt Toyota hørte på på 1950-tallet og som mange gir mye av æren for at Japanerne så fort kom seg på beina som industrinasjon etter krigen. Etter hvert har “The Toyota Way” blitt definert som Lean – som er en ledelsesfilosofi som kan tilpasses veldig mange ulike organisasjoner. Innenfor tjenestesektoren og saksbehandlingssystemer er det nå spesielt Systems Thinking som er mest toneangivende. Spander 1 time på denne videoen der Vanguards John Seddon forklarer hvordan dette konseptet kan revolusjonere saksbehandlingssystemer.
Cultural change is free from Mindfields College on Vimeo.
Er det mulig? For godt til å være sant! Hvorfor gjør vi ikke dette? Jeg tror grunnen først og fremst er fordi disse tankene strider imot en del tillærte “sannheter”. Mange skal avlæres, myter skal overvinnes og kjepphester kastes.
De viktigste mytene som virker mot dette tror jeg er slikt som:
- Sentralisering gir vesentlige stordriftsfordeler
- Sentralisering gjør at vi lettere kan utnytte spisskompetanse
- Man må ha lederstilling for å ta beslutninger
- Medarbeidere og enheter må styres gjennom å sette lokale mål
- Et rettferdig system må være regelstyrt og er avhengig av standardisering
Kan det være likhetstanken som har vært mest styrende her? Ender vi opp med systemer der alle blir behandlet like dårlig – i stedet for å tillate forskjeller med det resultatet at alle blir bedre? Det er jo klart at i et desentralisert system er det lett å frykte at to ganske like saker får noe forskjellig utfall. Men det opplever vi allerede i dag! Se for eksempel innlegget NAV som overdommer på den utmerkede bloggen Marias Metode. Les gjerne de 182 kommentarene også… Reglene er – og vil alltid være – utilstrekkelige. Det MÅ utvises skjønn. Hvorfor ikke da la skjønnet være en naturlig del av prosessen? Hvorfor ikke sikre at skjønnet utøves av kompetente team i tett kontakt med brukeren?
SISTE: Aftenposten: Intern NAV-kritikk ties ihjel: Bekrefter systemfeil – som må rettes om det skal bli bedring. De måles på tid – ikke kvalitet, det er ingen forkus på forbedring, det er ikke lov å si i fra, det brukes masse energi på fortvilelse og “snakk i gangene”. Hele sentraliseringstankegangen må endres om det skal bli bedring!
In: Samfunn, systems thinking · Tagged with: Lean, ledelse, organisasjon, saksbehandling, systems thinking
Verktøy for å få kunnskap, ikke styring
(Dette handler om smidig systemutvikling – les hele:))
Jeg kommer rett fra lørdagens faste spinning-time. Hadde tenkt å legge inn en ganske hard, men ikke for lang treningsøkt. Jeg har lært at det er viktig og ikke presse seg for hardt i treningsperiodene. De virkelig harde intervalløktene skal spares til formtoppingen. Mine mål for 2010 dreier seg om slå egne tider på Birken på ski, sykkel og på beina. Som i år.
Man kan få masse kunnskap om trening blant annet på olympiatoppen.no og på et utall nettsteder med diskusjonsforum. Når det gjelder utholdenhetstrening synes alle å være enige om at mange mosjonister trener for hardt og for lite variert. Dette går utover overskuddet og gir dårlig framgang. Men hvordan kan du vite om du trener for hardt? Første bud er å skaffe seg en pulsklokke. Jeg gravde dypt ned i lommeboka og kjøpte meg en Polar RS800 som kan gi en masse data om hver treningsøkt, basert på pulslogging. Under ser vi loggen fra dagens spinning-time. Jeg har her utfordret melkesyreterskelen min ganske kraftig.
Jeg har faktisk vært i sone 5 i 39 % av tiden – hvilket kanskje er litt for mye. Men, jeg har heller ikke tenkt å trene på et par dager, så jeg får sjansen til å opparbeide meg overskudd igjen før neste økt. I min lille 2-minutters retrospective konkluderer jeg med at jeg er fornøyd med denne økta. Må bare huske å ta det roligere neste økt. Pulsklokka gir meg også direkte feedback underveis i treninga, så jeg kan justere intensiteten etter hvor jeg ønsker å ligge. Veldig motiverende å følge med på dette!
Idrettsfolk er ekstremt avhengig av feedback for å øke prestasjonene. Man har en teori i bunnen om hva som er riktig trening i de ulike fasene. Og så bruker man alle tilgjengelige verktøy for å samle data og måle progresjonen mot målet. Men siden vi her snakker om mennesker så er det til syvende og sist den enkelte utøver som vil gjøre vurderinger løpende underveis. Det er ekstremt vanskelig å jogge rolig om været er godt, musikken på øret er suggererende og kroppen fungerer glimrende. Kommer man i flytsonen er det bare å la det stå til, så får man ta smellen etterpå. All loggingen og feedbacken kan ikke bli mer enn veiledende. Dataene motiverer og må brukes med måte til å øke kunnskapen om egen kropp, ikke til blind styring.
På samme måten er det med smidig systemutvikling. Vi ønsker data som kan gi oss kunnskap om to ting: 1) hvordan vi ligger an i forhold til det vi har forpliktet oss til og 2) data som kan gi oss kunnskap om hvordan det lønner seg å jobbe/samhandle. Scrum – som er det desidert mest brukte rammeverket – legger opp til å klare seg med så lite verktøy som mulig. Vi jobber i små team nettopp for at vi på en pragmatisk og uformell måte kan beholde oversikten. Vi har daglige møter for å koordinere. Vi må ha skikkelig kontroll på alle oppgavene i Sprinten og hva som gjenstår for å bli ferdig. Bruk gjerne Task Board (lapper på veggen) om man er samlokaliserte. Tar man disse tingene på alvor blir verktøybehovet minimalt. Det er faktisk et eksplisitt mål å holde verktøybruken på et ansvarlig minimum. Verktøy har en tendens til å institusjonalisere oppførsel, både den gode og den dårlige.
Når vi jobber i selvstyrte team må vi være ekstra oppmerksomme på hvordan vi bruker data. Vi ønsker åpenhet og synlighet, men vi må vokte oss for å premiere oppførsel på individnivå. Selvstyrte tem bygger på ”kollektivt eierskap” hvilket lett kan få en slagside om individer premieres eller straffes. Smidig dreier seg mye om å frigjøre seg fra tradisjonell tankegang basert på ”Command and Control” (Les her gjerne ”Freedom from Command and Control” av John Seddon). Om en autoritet tett på teamene (ofte kalt prosjektleder) begynner å bruke data for å styre teamene forsvinner lett dette eierskapet. Autoriteten er tydeligvis den som sitter med eierskapet her…
Det er sterke krefter som virker i motsatt vei av Smidig; Vaner, posisjoner, etablerte ”sannheter”, ønsket om å kontrollere osv. er eksempler på slike. Ønsket om å selge verktøy – eller gleden over et avansert dataverktøy er andre krefter vi må være obs på.
Når vi skalerer opp og må sette sammen mange parallelle team med visse avhengigheter må vi selvsagt håndtere denne kompleksiteten på en forsvarlig måte. I Scrum anbefaler vi flere verktøyløse mekanismer som Scrum of Scrums, oppmøte på hverandres Daily Scrum og ikke minst tversgående virtuelle team (eller communities som Mike Cohn kaller dem i sin siste bok). Dette er ekte smidige løsninger. Mange vil sverge til mer tradisjonelle løsninger som å ha en prosjektleder som koordinerer, kjøpe seg verktøy som gir styrings- og kontroll informasjon. Dette er ikke smidige løsninger.
Smidig dreier seg om å tilfredsstille brukernes (eller mer generelt interessentenes) behov og det bør stå i sentrum. Idealet er pull (som definert av Toyota) der vi lar oss styre av brukernes behov. Det vi virkelig bør samle data om er brukernes ønsker og om brukernes tilfredshet. Gå gjerne så langt som å kvantifisere og måle de verdiene og produktegenskapene brukerne ønsker seg (se www.gilb.no for mer info om Value Management). Dette gir mer verdifull styringsinformasjon og dessuten risikerer vi ikke å ødelegge de selvstyrte teamene.
Ukas Computerworld pusher Rationals Team Concert uhemmet under overskriften TEMA SMIDIG. I det jeg leser er det ikke noe som tyder på at dette er særlig smidig. Alt tyder på at dette er et verktøy for en prosjektledelse som ønsker å ha kontroll. God gammeldags Command and Control. Jeg har kikket litt på reklamen for verktøyet og får da bekreftet mine mistanker:
Her ser vi at de betrakter Burndown som et redskap til å kontrollere Quality of Planning.. Underlig burndown konsept også om man ser på Planned Work som går oppover. Er Arbeid definert som å bruke timer?
Jeg er redd for at nå en del sterke krefter har kastet seg på smidig-bølgen – uten å være smidige. Man ser at smidig selger og gjør noen justeringer i retning av iterasjoner og inkrementer. Dette er en farlig utvikling som kan vanne ut Smidig-begrepet. Vi mister da den kanskje vanskeligste utfordringen, nemlig å bevege oss vekk fra Command and Control mot selvstyrte team. Computerworld og andre er nyttige idioter som lar seg bruke i deres ”smidige” profilering.
In: Scrum · Tagged with: Scrum, ScrumBut, Styring
Scrum sertifisering – en oppklaring
Scrum sertifiseringen har vært gjenstand for en god del angrep i det siste. Spesielt CSM ble heftig diskutert på F**k Scrum seansen til Christian Braarud Hauknes på Smidig2009. Og nå sist av Per Olav Istad i papirutgaven av Computerworld. Istad sammenligner Scrum sertifisering med lureriet i Bjugn saken .. Begge bedyrer at Scrum er helt OK, mens sertifiseringer er null verdt og lureri.
Fakta1: Det har aldri vært noe hemmelighetskremmeri rundt CSM – Certified Scrum Master. Dette er et 2 dagers kurs i regi av en sertifisert instruktør. Verken mer eller mindre. En sertifisert instruktør betyr Certified Scrum Trainer – CST.
Fakta2: Scrum er ikke noe registert varemerke. CSM, CST og de andre sertifiseringene er det.
Fakta3: Scrum Alliance er forpliktet til å holde Scrum (innen systemutvikling – ikke rugby) på et høyt kvalitetsnivå, og å hjelpe organisasjoner i å bli mer effektive ved å hjelpe dem i gang med Scrum.
Fakta4: Scrum er en gedigen suksess med mer enn 60.000 CSM er verden over.
Hva er det som er lureriet her? Om noen blir mektig imponert over CSM på en CV og velger å ansette eller leie inn vedkommende uten å sjekke hva som ligger i begrepet får de skylde seg selv. Maken til naivitet! CSM sikrer ikke kvaliteten til personen. Selvsagt ikke. Men CSM har 2 funksjoner:
1. Det sikrer at vedkommende har lært Scrum av en Certified Scrum Trainer og ikke en selvlært konsulent som gir sin versjon eller tolkning av Scrum. Dette er hovedpoenget.
2. Den gir de som ønsker å satse på å bli virkelig gode et godt fundament å bygge videre på, enten man ønsker å gå videre til neste nivå eller ikke.
Hva neste nivå er? Ser ikke ut som det er så mange nordmenn som interesserer seg for dette – kun 10 stk er Certified Scrum Practitioner (CSP) i Norge, mens over 3000 er CSM.
Vel, en ting må selvsagt Scrum Alliance innrømme. Ordet Master indikerer noe mer enn et 2 dagers kurs. Greit det. Et uheldig ordvalg. Practitioner er altså mye mer verd. Ikke helt logisk det heller.. Men slik er det, og det kommer nok ikke til å endre seg.
Jeg kan ikke fri meg fra og tenke: “Noe har gått litt galt her i Norge”. Vi har verdens høyeste tetthet av CSMer, men antageligvis verdens laveste andel CSP. I CSP ligger det reell verdi og jeg ville lett ansatt en CSP i et Scrum Team (jaja, selvsagt etter å ha gjennomført alle de andre vurderingene da:)) Noe med arbeidsmarkedet her å gjøre kanskje?
Nå har Scrum Alliance innført en eksamen slik at det ikke skal være fullt så lett å sove seg igjennom en CSM. Dere kan lese mer om dette her. Det spørs om CSM gir noen særlig større verdi på grunn av denne eksamene. Det er fortsatt bare et 2 dagers kurs… Et kurs med høy kvalitet.
In: Scrum · Tagged with: Scrum, sertifisering
Smidig verdidebatt
Det skrives og diskuteres mye om kundeverdi for tiden. Selv har jeg nylig tatt opp teamet både her og der. Noen tar til orde for at hele Agile Manifesto er feil og at Scrum er bygd på feil premisser. Bill Caputo skriver i innlegget THE DEATH OF AGILE om hvordan Agile ofte blir misbrukt av toppledelsen for å generere “shareholder value”. Man glemmer da lett sluttbrukerne og at utviklerne motiveres av å lage god software og å generere verdi for ekte brukere.
Tom og Kai Gilb skriver her
“Completely wrong Focus: Agile & Scrum is not focused on delivering values to Stakeholders for a minimum or a reasonable cost”
der de ganske riktig påviser at det er lite eksplisitt støtte for å optimalisere på å generere faktisk verdi for interessentene. For å ta det første først: Agile Manifesto verdsetter Working Software over comprehencive documentation, men sier svært lite om hva man legger i begrepet working software. Men siden man også verdsetter Customer Collaboration kan man jo ane at man er opptatt av å høre på hva kundene verdsetter. Ikke spesielt eksplisitt, men så er det jo grenser for hva man får lagt inn av budskap i 4 korte setninger. Men, det kanskje ikke alle er klar over er at det under Agile Manifesto også befinner seg 12 prinsipper. Den første av disse sier:
Our highest priority is to satisfy the customer through early and continuous delivery of valuable software.
Se det! Valuable Software – akkurat det man (Gilb) savnet i selve manifestet!
Når det gjelder Scrum så er det helt riktig at det ikke er mye direkte fokus på å generere kundeverdi. Det forutsettes at Product Owner prioriterer basert på kommunikasjon med interessentene og at han/hun gjør ROI (Return On Investment) kalkulasjoner. Scrum er som kjent bare et enkelt rammeverk med svært lite teknikker og metoder innebygd. Dette må hver og en organisasjon finne ut av selv.
Men jeg er enig med Gilb i en ting: Slik som Scrum praktiseres i dag er det mye å hente på å bli mer fokuserte på kundeverdi og produktegenskaper. Jeg tror virkelig på EVO og på å sette målbare forbedringsmål for produktet. Jeg tror vi skal innrømme at det har vært for mye fokus på å pøse ut funksjonalitet og å måle velocity. Vi trenger virkelig slike som Gilb – som står på barrikadene og som evner å spissformulere såpass at de som trenger det får en skikkelig wake-up call!
Jeg tror Agile Manifesto trenger en 5. setning som sier noe slikt som:
Stakeholder Value over Features
Da kan kanskje dette manifestet få leve i nye 9 år!
In: forretningssiden, Scrum · Tagged with: EVO, forretningssiden, kundeverdi, produkteier, Scrum
Lever verdi – ikke funksjonalitet!
Jeg tror den tiden er forbi da IT-brukere syntes det 
var fasinerende å stadig få levert fler og fler funksjoner knyttet til systemene. Jeg har snakket om MS Office mange ganger (bl.a. her)- som etter min mening er skrekkeksemplet på at vi for lenge siden nådde “Happy User Peak”. Ytterligere funksjonalitet gir ingen merverdi – det bare bidrar til å komplisere det som allerede er der. Siden 1995 har Microsoft levert negativ verdi med hver nye versjon av Word. Etter min mening – og mine behov. De har kunnet holde på på denne måten bare fordi de har en unik standardsettende posisjon i markedet – og vi finner oss derfor i det meste. Men denne tiden tror jeg som sagt er forbi. Selv bruker jeg ofte Notepad nårjeg jobber med en tekst. Det er et lynraskt, enkelt program som ikke gir formatteringsproblemer når denne teksten senere skal over i et annet medium.
Moderne programvare fokuserer på brukernes behov ved at den raskt kommer ut med ganske minimal funksjonalitet, men allikevel med tilstrekkelig interessante egenskaper til at noen vi ta den i bruk. Det er dette vi gjerne kaller Minimal Marketable Features (MMF). De som lykkes i dag ser ut til å være gode til nettopp dette. Fordelene er flere:
1. Produktet kommer raskest mulig ut til markedet
2. Leverandøren kommer i dialog med ekte brukere og kan bygge communities
3. Vi får verdifull feedback på produktkvaliteter og ønsket ny funksjonalitet
En annen egenskap med moderne programvare synes å være at den kommer i form av ganske løst koblede funksjoner (plugins, applets etc..) som man selv kan velge å inkludere. Vi prøver dem ut og så kan vi velge å beholde eller kaskje forkaste igjen. Steinalderen – de store mammutsystemenes tid – er forhåpentligvis snart over!
I Lean er det mye fokus på å levere verdi for kunden og brukerne. Alt som ikke gir verdi er per definisjon søppel (waste). Vi må snakke med brukerne og være helt sikre på hva de verdsetter høyt, og kanskje like viktig – hva de ikke verdsetter i det hele tatt. Brukerne verdsetter sjelden kompleksitet særlig høyt. De vil i stedet verdsette slikt som intuitivitet, rask responsitid, effektivitet o.l. Alle ekte smidige rammeverk – som for eksempel Scrum – bekjenner seg også til denne tankegangen.
I Scrum er det produkteierrollen som sitter med det hele og fulle ansvaret for å prioritere innsatsen for å generere mest mulig verdi. Derfor er det tvingende nødvendig at produkteier har en dyp bevissthet på brukernes egentlige behov og ikke faller for fristelsen til å tro at ny funksjonalitet automatisk gir verdi. De produkteierne som har bakgrunn som selgere synes kanskje å ekstra lett kunne gå i denne fella; Om vi skal kunne ta en god pris for denne oppgraderingen må det komme ut synlig funksjonalitet! Det er desverre alt for mange som ikke ennå har fått denne viktige rollen til å fungere etter hensikten ennå. Jeg blogget litt om dette her.
EVO er i likhet med Scrum et smidig rammeverk. Dette er definert av Tom Gilb (www.gilb.com) og benyttes av en del organisasjoner. Den store styrken til EVO er på prioritering av – og styring mot – behov. EVO 
gir deg et kraftig rammeverk og en tankemodell for å diskutere hva som egentlig er viktig for kunden. Dette er sjelden kaskader av funksjonalitet! Tvert i mot går dette ofte på produktegenskaper, slikt som ytelse, brukervennlighet, produktivitet osv. EVO nøyer seg ikke med å definere produktegenskaper – de skal også gjøres målbare. Det er faktisk mulig å sette opp måleparametere for de aller fleste egenskaper. Da får vi unike muligheter til å bli “ekte smidig” gjennom å la oss styre av kundenes behov.
En god produkteier optimaliserer på kundeverdi ved å
* identifisere de viktigste brukerne og interessentene og forstå hva disse verdsetter høyest
* sette seg mål for den effekten han vil tilby brukerne
* sørge for å komme raskt og hyppig ut til markedet med minimale bolker av funksjonalitet (Minimal Marketable Features)
* sørge for å få feedback fra de viktigste brukerne og interessentene
* ikke være fremmed for å fjerne funksjonalitet om det kan bidra til å øke brukernes opplevde verdi
En god produkteier besitter (som alle andre gode håndtverkere) en velfylt verktøykasse. Heldigvis blir verktøyene bedre og bedre. Det dokumenteres stadig mer empiri på tankemodeller, metoder og verktøy som fungerer godt for produkteiere. Dette er eksempelvis interessentanalyse, User Stories, Story Mapping, Minimal Marketable Features, Kano analysis, Balaned Score Card, EVO og Behaviour Driven Development for å nevne noen.
Jeg har akkurat vært på tre dagers Scrum Gathering i Munchen etterfulgt av to dager med Smidig2009 i Oslo. I begge konferansene var det mye fokus på produkeierrollen og forretningsverdi.
Fra Smidig2009:
Rune Ulvnes, DaVinci: Backlog prioritering basert på Clayton M. Christensens ideer om “The Job to be Done”. Veldig bra tankegods! Pensum for produkteiere.
Geir Amsjø: PO rollens 7 fallgruber. En slags oppsummering av det vi i dag sliter med innen PO-rollen i Scrum.
Christian Braarud Hauknes, Statskraft: Smidig i store porteføljer – om hvordan arkitekturen må med for å unngå kompleksitet om man skal klare å optimalisere på kundeverdi.
Trond Wingaard: Smidige prosjekters verdibløff – og noen botemidler.
Simen F. Jørgensen, Iterate. Bruk Balanced Score Card for å synliggjøre suksesskriterier ved å hele tiden prioritere verdi etter balanserte kriterier.
Trond Johansen, ConformIT: For de som ønsker å være bedre enn konkurrentene. Om hvordan de bruker EVO for å styre konsekvent mot stadig bedre målbar kundeverdi. Og hvorfor dette sjelden fører til mer funksjonalitet, men heller bedre produkegenskaper.
Fra Scrum Gathering:
Serge Beuamonts On Definition of Ready and the “Ready Kanban”: http://blog.xebia.com/2009/09/12/the-ready-kanban-the-product-owners-scrum-board/#more-2488
Andre ressurser:
Kreating Passionate Users:
http://headrush.typepad.com/creating_passionate_users/2007/04/my_favorite_gra.html
In: Brukervennlighet, forretningssiden, produkteier · Tagged with: Brukervennlighet, EVO, forretningssiden, kundeverdi, Lean, produkteier, Scrum
Programvare med negativ verdi
Jeg er veldig fornøyd med en ny printer jeg har kjøpt av typen HP C4480. Den har en liten skjerm med tre linjer med tilsvarende tre knapper, samt meny-knapp, OK og X. Den skriver raskt og presist og jeg kan uten problemer mate inn ganske stor bunke med A4 ark. Ikke er den spesielt dyr heller. Jeg er positivt overrasket! Rett og slett et godt kjøp!
Men så kommer vi til programvaren da. Jeg er på forhånd advart om at programvaren kan være stor og tung og at jeg antageligvis bare trengte å laste ned driverne. Det gjorde jeg, og jeg kunne ta ibruk skrivern bare ved å skru den på, plugge den på en USB-port, vente et par sekunder og så er jeg i gang. Ikke noe synlig HP-programvare. Alt såre vel!
Men så kommer dagen da jeg skal levere inn en lånesøknad. Bankvesenet insisterer på telefax med underskrevet dokument – men jeg får lov til å skanne inn dokumentet og sende det på mail. Vel, skannefunksjonen funker ikke med bare driverne installert. Dette haster litt – er midt oppe i en budrunde på hytte! Jeg tar sjansen – putter inn CD-en og setter i gang installasjon. Jeg tenker å forsøke meg på en begrenset installasjon, men jeg får advarsler og “anbefales ikke”, så jeg gjør en “normal” installasjon. Jeg aner lunta ganske raskt – dette kommer til å ta tid! Uansett, etter en halvtimes tid er jeg klar til å skanne dokumentet. Trykker Scan på panelet på printeren og etter litt plunder med registreringsskjermbilder osv på PCsiden kommer jeg tydeligvis til scanne-funksjonen. Jeg ønsker altså nå enkel og grei én-til-én lagring på fil. Ingen slik mulighet, men et hav av andre muligheter som jeg ikke engang forstår. Pre- og post-formatering av dokumentet bl.a. Det som skjer når jeg omsider finner ut hvordan jeg skal komme videre er at denne fantastiske programvaren har stokket om på segmentene i dokumentet! Jeg må nå ta stilling til hvilken rekkefølge jeg vil ha segmentene i! NEIII jeg vil bare lagre det forbannede dokumentet til fil! Jeg måtte forsøke en hel del ganger på ulike måter – ja det er faktisk mange ulike måter å skanne på – før jeg klarte å finne igjen dokumentet akkurat slik originalen i printeren så ut. Vanskelig å si hvor mye tid jeg kastet bort på plunder og heft denne morgenen, men at det ble 2-3 timer om vi tar med installasjonen er jeg ikke i tvil om.
Som om HP nå ikke har kostet meg nok tid – dette fortsetter å koste meg tid. Jeg betaler fremdeles for den negative verdien til denne programvaren. HP insisterer nemlig på at det skal ligge en HP Digital Monitor “trayet” nede i høyre hjørnet av skjermen. PC-en har blitt vesentlig tregere å starte etter dette! Og som om ikke det var nok, denne programvaren feiler innimellom! Selv om jeg ikke bruker den får jeg feilmeldingen:
“HP Digital Imaging Monitor har et problem og må lukkes. Vi beklager det inntrufne.”
Til slutt vil jeg si at standardinnstillingene til printerdriverne også gir negativ kundeverdi. Du kan stille inn utskriften på Best, Normal, Hurtig normal og Hurtigutkast. Standard er da selvsagt Normal. På denne instillingen skriver den ganske sakte og det blir veldig god kvalitet. Men her en dag prøvde jeg Hurtigutkast. Arkene sprutet ut – og det rare var at kvaliteten var helt ok. Minst like god som den gamle Canon printeren jeg akkurat hadde levert på Grønmo. Reisedokumentet til Norwegian med strekkoder er ikke noe problem! Dessuten er det slik at om du skriver Hurtigutkast så bruker printeren vesentlig mindre blekk!
Etter mye leting klarte jeg å finne ut hvordan jeg kunne sette Hurtigutkast som standard. Jeg er helt sikker på at jeg i 99% av utskriftene mine kan klare meg med Hutigutkast. Hvorfor heter ikke denne Normal? Tror de fleste brukerne ville sette verdsette dette høyt! MEN HP ville kanskje selge noe mindre blekk da…
Kjære Hewlett-Packard. Dere som lager så inderlig gode printere med fine, enkle betjeningspaneler. Kan dere ikke tilby en novise-versjon av programvaren som bare gjør oss i stand til å skrive ut, kopiere og skanne til fil? Jeg trenger ikke enda en foto-pakke integrert i printeren! Jeg trenger ikke nettbutikk integrert! Ikke smart web-printing. Ikke OCR eller avanserte post- og pre-formateringer. Ikke en monitor som skvetter opp bare jeg skrur av printeren og skriker:
Vi har oppdaget at du ikke har kontakt med printeren! Skal vi hjelpe deg med å løse problemet?
De som ønsker seg de avanserte funksjonene kan vel få det ved behov!
Jeg skriver ikke dette for å henge ut Hewlett-Packard. Det er mange andre som har svin på skogen her – med Microsoft i spissen. Verken Windows eller Office har gitt meg noen som helst positiv verdi de seneste versjonene. I stedet har de gitt meg kompleksitet, med medfølgende redusering av min effektivitet. Det er ikke akkurat det jeg ønsker meg av programvare. Leverandørene har selvsagt andre agendaer når de pøser på med ny funksjonalitet. De vil skape avhengighetsforhold. De vil lede oss til å ta ibruk funksjoner som gjør oss avhengige. HP vil tydeligvis selge blekk. Derfor er deres monsterprogramvare integrert med nettbutikk i tillegg til at de får oss til å stille inn printeren på høyere oppløsning enn vi trenger. Microsoft må selvsagt legge på nye funksjoner slik at de kan rettferdiggjøre at vi skal betale enda en gang for Office. Eller Windows. (Jeg betalte for å nedgradere til XP… Har skrevet litt om dette her)
Det er gledelig at Agile-miljøene rundt om i verden begynner å fokusere stadig mer på kundeverdi. Alle Agile og Lean rammeverk som finnes fokuserer på at leverandørene må la seg styre av kundenes behov. Vi bør hele tiden følge med på brukernes opplevde kvalitet, og hele tiden prioritere de funksjonene og egenskapene som verdsettes høyest. Dette er kjernen til Agile – snakk med brukerne og generer verdi for dem. Alt annet er Waste.
In: Lean, teknologi · Tagged with: Brukervennlighet, innovasjon, kundeverdi, Lean
Den gode følelsen av kontroll
Har tenkt mye på hvorfor noen har slik klokketro på at folk flest må dirigeres og styres for at samfunnet skal fungere godt. Eller organisasjonen. Eller familien!
Er ikke dette i bunn og grunn basert på at vi mistror andre. Vi frykter at folk flest vil ta seg til rette og utnytte systemet. Vi forsøker å hindre “anarkistiske tilstander” ved å innføre svært detaljerte regler og styringssignaler slik at ting flyter godt og “går på skinner”. Dette synes å være en ryggmargsrefleks hos alle som er “i posisjon”. De som har formell makt til å regulere – vil gjerne regulere. De som er byråkrater vil lett kunne se på byråkrati som en verdi i seg selv. Hmmm…
Denne styringstrangen gir seg veldig synlig utslag på området trafikk. Jeg leste nylig Tobias Mayers utmerkede artikkel om rundkjøringens utvikling i hans eget nærområde. Dette er virkelig et tankekors: Vi har i hele verden innført lyskryss for å regulere biltrafikk. Så fort lyssignalene er på plass kan vi lage avanserte algoritmer og 
legge til sensorer i high-tech klassen i forsøk på å optimalisere flyten. Myndighetene får en følelse av kontroll. OK det koster skjorta, men vi klarer å dirigere trafikken slik vi vil! Men, så var det noen “rebeller” som kommer på ideen om å lage rundkjøringer i stedet! En enkel, vedlikeholdsfri “low-tech” løsning! Massiv motstand i det etablerte apparatet. Dette vil gi mye flere ulykker! Folk vil ikke skjønne dette! Vi mister muligheten til å styre flyten i trafikken! Vi vet nå at det motsatte er tilfelle. Som tobias skriver:
“Studies of intersections in Europe and Australia that were converted to roundabouts have reported […] 45-75 percent reductions in severe injury crashes”.
Det vi vet nå er at rundkjøringer er vesentlig tryggere og gir bedre flyt! Jeg spør meg: Hvorfor måtte vi gå den lange veien om lyskryssene for å finne ut dette???
Et nyhetsinnslag på TV2-nyhetene i går fikk meg til å sperre øynene opp: I byen Drachten i Nederland hadde de alt for store dødstall i trafikken. Politikerne måtte gjøre noe! Men disse politikerne fulgte ikke ryggmargsrefleksen sin og innførte lavere hastigheter, stregnere regler og hyppigere kontroller. De gjorde det stikk motsatte: De fjernet reglene! Og tallenes tale er klare – de fikk færre ulykker! Les TV2 nett sin artikkel Fjernet trafikkskilt – og ulykkene.
For noen år siden var jeg i Bangalore og Mumbai i India på jobb. Jeg fikk bakoversveis av trafikkbildet! Marginene var skjært ned til beinet, ca 1/2 meter mellom kjøretøyene fikk være nok! Det reneste anarki rådet, og det var tydelig at trafikkreglene i beste fall var veiledende. Ta en kikk på denne videoen. Hvor lenge ville en gjennomsnitts nordmann overlevd om han ble kastet ut i dette krysset? Selv om 80% av oss mener vi er over gjennomsnittelig gode sjåfører ville vi slitt littegranne… Prøv tusenogén – tusenogto – tusenogtre her! I mine 10 arbeidsdager i indiske byer så eller hørte jeg ikke et eneste smell. Det så kaotisk ut og det var veldig støyende. Helt tydelig at det hadde utviklet seg et slags tutesystem for alle som skiftet fil brukte tydeligvis hornet. Dette er neppe dokumentert noe sted…
Alt er farlig her i Norge. Vi bruker sikkerhetsbelter, kjører supersikre biler, har lave fartsgrenser og store marginer. Og vi blir antageligvis dårligere og dårligere sjåfører! I India så jeg hele familier på (én) scooter manøvrere seg i 50 km/t gjennom en 6 felts vei. Ikke å anbefale selvsagt, men for noen ferdigheter! Og for en selvtillitt disse sjåførene må ha! I Norge leker barna våre i sikre klatrestativer montert over myk “EU-sand”. Hvilke ferdigheter utvikler de når de aldri slår seg?
Når vi ikke risikerer noe, blir vi ikke da sløve? Når vi hele tiden skal ha full kontroll, gjør ikke det at vi i beste fall blir middelmådige? Og ender opp med middelmådige løsninger? Jeg lurer på om det ikke er sånn at det vil utvikle seg gode, uformelle prosesser om vi bare lar den kollektive kunnskapen og ansvarsfølelsen få råde? Hva skal til for at de som har makt tør å slippe opp og gi ansvaret tilbake til innbyggerne?
PS: Dette er ikke et valgkampinnlegg for FrP. Gud forby!
In: Lean, Samfunn · Tagged with: Ansvarliggjøring, Styring
Scrum Alliance med nye regler for sertifisering
Inntill 1 oktober dette år har kravene for å kunne kalle seg Certified Scrum Master vært små: Man må gjennomføre et Certified Scrum Master kurs “uten for mye fravær” og “med en viss deltagelse”. Scrum Alliance (SA) ønsker nå å stramme opp dette ved å innføre en eksamen. Tanken er at alle – også de som har tatt kurs før denne datoen – skal vise at de har forstått Scrum ved å gjennomføre denne online-testen.
Reglene er som følger:
1. Etter endt CSM kurs skal du ta testen innen 90 dager for å få godkjent sertifikat fra SA. Den aktuelle sertifiserte Trainer (CST) du har hatt, betaler så inn 50$ som gir deg gyldig sertifikat i to år.
2. Du må re-sertifisere hvert annet år for å beholde gyldigheten. Det vil koste 150$ for 2 nye år. De som ikke har tatt testen vil i tillegg måtte gjennomføre denne for å bli resertifisert.
Besøk Scrum Alliance her for å finne ut mer om sertifiseringsregimet
In: Scrum · Tagged with: Scrum, sertifisering
Agile: Tingenes tilstand
Folk spør stading etter data som underbygger alle påstandene om hvor fantastisk alt blir bare man blir smidig. Og folk vil gjerne vite hvor stor utbredelse dette har og hvilke metoder og praksiser de smidige faktisk bruker. Dette er forståelig – og det er nødvendig å kunne svare.
Objektivitet
Selv har jeg for lengst mistet evnen til å uttale meg nøkternt og objektivt om fortreffeligheten til Scrum og smidig. Jeg har egne observervasjoner fra 90-tallet og 00-tallet som for meg taler sitt tydelige språk. Og jeg klarer ikke å skjule entusiasmen! Dette er et kvantesprang – et paradigmeskifte! Vi kan få forbedringer på veldig mange områder på en gang! Utført riktig gir det ingen (null, ‘0’, zero) ulemper for organisasjonen! (Noen enkeltmennesker vil oppleve det som et personlig tilbakeskritt, men det er en annen sak). Og sånn kan jeg holde på..
Måling av komplekse prosesser er selvsagt vanskelig – og det virker umulig å gjøre vitenskapelig holdbare undersøkelser som sammenligner IT-prosjekter. Det er rett og slett for mange variable vi ikke har kontroll over. Simula-senteret har gjort eksperimenter på enkeltsående praksiser (som par-programmeringseksperimentet), men virker mest opptatt av å påvise at vi IKKE kan konkludere med at Agile lønner seg – vitenskapelig sett (kommentar). Problemet med en slik påstand er jo at den ved første øyekast ser ut som forskerne har konkludert med at det sannsynligvis ikke vil ha noen effekt..
Vil må nok klare oss uten de vitenskapelige studiene som gir to streker under svaret. Det vi derimot kan gjøre er å forsøke å innhente empiri gjennom spørreundersøkelser. Disse undersøkelsene kan lett kritiseres for manglende vitenskapelighet (blant annet ikke å ta med i betraktning utvalget som velger å svare), men vil allikevel kunne gi en god pekepinn på både utbredelse og effekter. Og ikke minst trender! VersionOne pusher Scrum-verktøy og er på ingen måte å betrakte som objektive, men de har i det minste gjort en innsats for å gjennomføre ganske gode, årlige undersøkelser i deres “The State of Agile Development”. Her kan vi allerede begynne å ane noen trender når det gjelder ulike praksiser.
Oppfordring: Gi ditt bidrag, ta 2009-undersøkelsen her!
Oppfordring 2: Spør kunden jevnlig og del resultatene! Blir kunden/brukerne mer fornøyd etter innføring av Scrum så er man i det minste på rett vei!
Interessant utvikling
Om vi ser på oppsummeringen av bruk av praksiser i 2007 og 2008 er et det par trender som stikker seg ut:
1. Det synes som alle praksiser bortsett fra refactoring i større grad er tatt i bruk
2. Task board øker veldig i popularitet!
Stemmer veldig godt med egne observasjoner dette her:)
In: ledelse, Scrum · Tagged with: forskning, organisasjon, Scrum