Det nye testamentet…
Tilsvar til “Det nye testamentet” av Peter Hidas
Peter Hidas reagerer ganske sterkt på artikkelen min kalt “Smidig villfarelse i offentlig sektor” og harselerer på ”Peters Plass” med at jeg fremstår som en slags religiøs predikant med agile manifesto som bibel. Det er greit. Alle som jobber for å endre verden vet at litt provokativ evangelisering må til for å lokke frem reaksjoner. Agile Manifesto ble skrevet for å endre verden – i hvert fall den delen av verden som dreier seg om programvareutvikling.
Om prosjektstyring
Hidas spør: ”er det virkelig sånn at prosjektstyring er uten verdi?” Nei, det mener jeg selvsagt ikke. Prosjektstyring må til for å løse veldig mange av samfunnets store oppgaver. Det jeg mener er at prosjektstyring ikke er formålstjenlig når vi har kompleksitet og usikkerhet. Er det tilstrekkelig av dette vil prosjektstyring ikke bare være verdiløst, men også direkte skadelig.
I Scrum er det ingen prosjektleder og det er selvsagt bevisst. Scrum er helt eksplisitt laget for å håndtere kompleksitet og usikkerhet. Om man leser Scrumguiden eller Agile Atlas blir det tydelig at vi trenger tre og bare tre roller: Produkteier (som utvikler og prioriterer kravene), Scrum Master (som er en ”prosesscoach”) og Utviklingsteamet (som er ansvarlig, tverrfunksjonelt og selvorganiserende). Dette utgjør et fint balansert team som i tett samarbeide med interessentene har alt som skal til for å lage veldig gode produkter. En prosjektleder midt oppe i dette vil ødelegge denne balansen og veldig lett redusere ansvarsfølelsen til utviklingsteamet.
Om smidigforståelse
Jeg har lest Hidas i mange år, og det er tydelig at han etter hvert har fått en ganske god forståelse av smidig. Men han roter det til når han påstår at ”scope creep” er vanlig i smidig. ”Scope creep” er tvert i mot et stort problem som smidig er designet for å løse! Får du dette med Scrum er du sikker på at du ikke gjør det helt riktig…
Det virker som alle er for smidig for tiden. ”Vi vil ha smidig, bare vi ikke trenger å endre på noe særlig” synes å være innstillingen mange steder. Og her er vi ved selve kjernen av problemet. Agile Manifesto var ment som en utfordring til det bestående. De aller fleste steder må det en radikal endring til.
Jeg blir bekymret for den allmene forståelsen av begrepet smidig når jeg ser smidig-initiativene som kommer fra det vi kan kalle ”prosjektstyringsmiljøet”. Disse har opplagt ingen ting å tjene på smidig, og det går da som det må gå: Vi får en blodfattig, tannløs smidig som ikke vil gi noen særlig positiv effekt. Problemet er at det ofte kan gi en viss liten positiv effekt, men langt unna potensialet. Når DIFI lager ny prosjektveiviser kaller de inn det norske prosjektstyringsmiljøet som rådgivere – og resultatet blir deretter. Jeg håper som tidligere sagt at DIFI lytter til andre når de tar fatt på 3.0 versjonen. Det er kanskje ikke så veldig store endringer som skal til. Jeg har ikke problemer med de to første fasene, Konsept og Planlegging. Hovedproblemet er at Gevinstrealiseringen kommer til slutt. Dette må skje løpende om smidig skal ha noen mening.
Om offentlig sektor
Jeg følger Hidas rundt de kulturelle utfordringene i offentlig sektor: ”Offentlig sektor er hierarkisk, ansvaret er vertikalt fordelt, lag på lag” og ”Noen må styre og styringshierarkiet må respekteres”. Mulig dette er sannheter som er så urokkelig at ordentlig smidig er en illusjon. Jeg håper virkelig ikke det! Som skattebetalere synes jeg ikke vi skal sitte og se på at det offentlige kaster IT-kroner ut av vinduet, bare fordi ”kulturen er sånn”. Når du plasserer ”Gevinstrealisering” på slutten av prosjektet innebærer det også at du sitter med alt for mye av risikoen på slutten; Akkurat der du ikke vil ha den. Det er slik tankegang som fører til at interessentene blir overrasket over at nødnettet ikke fungerer innendørs, helt på tampen av prosjektet.
In: prosjektledelse, Samfunn, Scrum · Tagged with: ledelse, organisasjon, prosjektstyring, Scrum