Management 3.0. Ingen høyere?
Jeg har stor sans for det Jurgen Appelo skriver og sier, men jeg må si jeg ble lett oppgitt når han inviterte til å engasjere seg på et NING nettverk kalt Management 3.0. Kan dette være nødvendig da? Som vanlig kom Jurgen meg i forkjøpet og svarte selv:
Management 3.0 is a silly name. We already have Web 2.0, Government 2.0, Project Management 2.0, Enterprise 2.0, and RSS 2.0. And interestingly enough, Gary Hamel’s Management 2.0 was one of the last to jump on the “2.0″ bandwagon.
Jeg leser Gary Hamel’s Management 2.0 med stor fornøyelse og spesielt artikkelen The Facebook Generation vs. the Fortune 500 gjorde meg sikker på at verden – til tross for en del motstand – er i ferd med å bli smidig. Smidig som i Agile. Og i Scrum. Så vi klarer oss helt sikkert godt uten Management 3.0 i lang tid framover. Men dette nettverket er spennende da! Og Jurgen appellerer tydeligvis til mange for i medlemslista i nettverket finner vi navn som Mike Cohn, Esther Derby og Phillippe Krutchen. Så hvorfor ikke. Jurgen holder på med boka Management 3.0: The Era of Complexity og ideen er selvsagt å få kompetente, engasjerte folk til å bidra til å gjøre boka god. Han bruker sin egen medisin her for ideen hans er at vi må begynne å se på organisasjoner som komplekse sosiale nettverk der innovasjonen får blomstre i stadig raskere tempo ved å la folk selvorganisere og å la energien og kunnskapen selv finne veien dit den skaper mest verdi.
Engasjer eder!
4 Responses to “Management 3.0. Ingen høyere?”
Windows 3.0 var et stort sprang fra 2.11, men ble egentlig ikke brukandes før 3.1. Samme for NT 3.1-3.5-3.51 og mange andre teknologiiterasjoner. Er det ikke en fare for at vi på samme måte ved å hoppe fra Management 1.0 til 2.0 til 3.0 og fra tradisjonell prosjektstyring til “PM 2.0″ begår litt av den samme feilen?
Greg B. Allemann har for eksempel frontet “PM 2.0″-bevegelsen tydelig ved å påpeke at det er endel uomtvistelige faktorer i god prosjektstyring som man må ihensynta uavhengig av filosofisk fundament: http://herdingcats.typepad.com/my_weblog/pm-20/.
Appelo har blant annet ganske bombastisk sagt at systemtenkning er død i
http://www.noop.nl/2009/10/the-danger-of-lean-ignoring-social-complexity.html:
“Social complexity is the only proper foundation for management of software teams. Systems thinking is outdated. Ralph Stacey, another complexity expert, threw systems thinking in the trash bin. And rightfully so. Goodbye, and good riddance. Systems thinking has served its purpose, but science has moved on.”
For meg blir dette en for binær tilnærming til verden; selv om et verktøy som systemtenkning ikke kan være (eller utgir seg for å være) uttømmende for alle kontekster, forhindrer ikke det at vi kan få verdi ut av dette verktøyet (som Appelo korrekt påpeker i andre bloggpostinger).
Appelo henter flere vinklinger fra Dave Snowden, og jeg synes sistnevnte har en mer naturlig overgang fra ulike faser, jfr. feks. http://www.cognitive-edge.com/blogs/dave/2009/01/this_is_the_dawning_of_the_age.php. Tror dette er en mer pragmatisk vinkling enn forsøk på kvantesprang.
Konklusjon: Fremmad, men med nyanser!
Hei Oddbjørn og takk for utfyllende kommentarer!
Det virker som vi har et ganske ulikt syn på verden; Det Allemann gjør er vel å fronte god gammeldags PM. Vi må forstå problemet til bunns, formulere alle kravene, lage detaljert plan og deretter implementere. Akkurat det som vi vil bort fra med Agile og Scrum.
Jeg var ikke klar over at Apello gikk så direkte ut mot Systems Thinking. Men han modererer seg noe lengre ned der han sier:
“Systems thinking is a great tool, but system thinking ignores the unordered parts of the world. The messy bits. The unpredictable stuff that always comes as a surprise, no matter how much time you’ve spent drawing process diagrams and analyzing value streams.”
Tror dette er to teorier som ikke er motstridende men som har ulikt fokus og som kan komplettere hverandre om man ønsker det.
Interessant å lese Snowden!
Jeg kan være nyansert om mye, men når det gjelder prosjektstyringsteori er jeg nok ganske urokkelig: PM-miljøet representerer fortiden i hvert fall innen IT.
> Det virker som vi har et ganske ulikt syn på verden; Det Allemann gjør er vel å fronte god gammeldags PM.
Jeg tolker han på en litt annen måte; grunnen til at han har bøllet litt med PM 2.0 er at han mener det mangler substans på endel viktige områder. Hans “5 Irreducible/Immutable Principles of Project Management” er:
1. Where are we going? (by defining “done at some point in the future)
2. How do we get there? (some kind of plan)
3. Do we have enough time, resources and money to get there? (understand the resources needed to execute the plan)
4. What impediments will we encounter along the way? (have some means of removing, avoiding or ignoring these impediments)
5. How do we know we are making progress? (have some way to measure your planned progress, not just your progress)
I mitt hode avviker ikke dette vesentlig fra tankegodset til agile/scrum — selv om metodikken for å komme i mål er annerledes enn i klassisk prosjektstyring (og til det bedre!), består disse grunnfaktorene. Allemanns poeng er at PM 2.0 i sin jakt etter nye måter å arbeide på står i fare for å miste fokus på grunnfaktorene, og at de derfor står i fare for å være keiserens nye klær.
Jeg er sterk tilhenger av smidig/agile-tankegangen, men etter å ha sett ymse varianter av “_dette_ løser alle våre problemer” de siste 20 årene (OO, 4GL-verktøy, C++, RUP, ITIL, UML, CORBA og så videre), blir jeg litt skeptisk når man i en overgangsfase til nye måter å tenke på, i dette tilfellet “Management 3.0″, sier at eldre metodikker er “døde”. Verden er simpelthen ikke så binær.
Jeg tror derfor vi må være pragmatisk nøkterne i forhold effekten til verktøyene vi bruker, og være nysgjerrig på nye måter å jobbe på — men ikke være slavisk diktert av rammeverk.
Som et eksempel: da jeg sjekket referanser i forbindelse med http://www.oddbjorn.net/post/453220599/01-cross-pollinating-security, leste jeg Winston Royces “Managing the Development of Large Software System” fra 1970, ofte sitert som opphavet til waterfall-modellen. Royce sier:
“I believe in this concept, but the implementation is risky and invites failure”, og anbefaler derfor to gjennomløp — med andre ord en tidlig anbefaling om iterativ utvikling. Til tross for dette ble klassisk waterfall-metodikk, minus faremomententene påpekt av Royce, undervist iallefall 20 år senere.
> Jeg kan være nyansert om mye, men når det gjelder prosjektstyringsteori er jeg nok ganske urokkelig: PM-miljøet representerer fortiden i hvert fall innen IT.
Det finnes god og det finnes dårlig prosjektstyring — både nå og i historisk, og både innenfor klassisk PM og innenfor agile/scrum. Valgt metodikk kan påvirke sannsynligheten for suksess, men dette alene er ikke hele svaret.
Hei igjen!
De 5 spørsmålene er for så vidt gode spørsmål å ha en bevissthet på. Selvsagt. Men i presentasjonen til Allmann viser han allerede på slide 3 at hans fokus er på å tilfredsstille kundens spesifikasjoner. I Agile tror vi ikke på at det det er mulig å spesifisere det man skal lage på forhånd (dette er i helt unntaksvis mulig innen IT-utvikling). I stedet er fokus på å skape verdier for kunden gjennom løpende kommunikasjon og hyppige leveranser.
Agile er ingen metodikk, den er mer et slags verdisyn eller en filosofi. Agile Manifesto (www.agilemanifesto.org) kan sees på som en visjon for å få til en endring fra det gamle (f.eks. tradisjonell Prosjektstyring eller RUP) mot den nye (bedre) måten å tenke på.
Scrum er et rammeverk som kan hjelpe deg å bli Agile. Men det å følge Scrum rammeverket uten å bruke Agile-filosofien vil ikke nødvendigvis gi noen positiv effekt.
Leave a Reply