Blinde og seende systemer

Kanskje litt off-topic, men den våkne leser vil se at det er spor av både Lean og Smidig her. Dette er fra virkeligheten.

 

Vi får en stadig økende andel eldre i Norge, og samfunnet har forpliktet seg til å ta seg av disse når de av ulike årsaker ikke klarer seg helt på egen hånd. Det er kommuner og bydeler som har dette ansvaret, og det er en trend at man ønsker at de eldre bor lengst mulig hjemme, framfor å tilby dem plass på eldre- eller sykehjem.

Elsa er 83 år og nylig blitt enke. Hun har diverse plager og begynner å bli dement, men klarer seg brukbart i hverdagen så lenge hun slipper å bevege seg ut av leiligheten som hun trives godt i.

Bydelen setter i verk følgende tiltak:

  1. Praktisk bistand
    • innkjøp av mat og annet én gang i uka
    • husvask annenhver uke
  2. Hjemmesykepleie med besøk tre ganger daglig for å sørge for medisinering og matinntak.

Etter noen uker merker pårørende som kommer på besøk (ca én gang per uke) at ikke alt er som det skal. Det er spesielt én essensiell ting som mangler, nemlig kaffe. Hun drikker mange kopper per dag. Dessuten oppdager pårørende at det begynner å lukte vondt i kjøleskapet, og ganske riktig der finner de mat som er i ferd med å råtne og mugne. I det hele tatt er kjøleskapet veldig fullt, urent og uappetittelig.

Hva er det egentlig som skjer her?

 

Et blindt system

blind

For det første må vi tenke over at dette gamle mennesket er dement og er dessuten kresen i matveien og har dårlig matlyst. Alt dette er vanlig. En annen ting å være klar over er at mange eldre mennesker helst ikke vil “være til bry”. Så på direkte spørsmål om hva hun mangler av matvarer vil ofte svaret være “jeg tror ikke jeg trenger noe, jeg”.

Så hva gjør hjemmehjelperen da? Improviserer, selvsagt. Kjøper inn noe enkel middagsmat og pålegg i håp om at det treffer noenlunde godt. Dette kan fungert fint over tid hvis en viktig faktor er til stede: nemlig at den samme hjemmehjelperen kommer tilbake neste uke. Hun ville da med egne øyne kunne se hva som var spist og hva som ikke ble spist. Hun ville gradvis i løpet av noen uker funnet et mønster i forbruket og kunne tilpasset innkjøpene deretter. Hun ville også sett at kaffeforbruket var stort og forstått at her må det storinnkjøp til.

Men denne forutsetningen er ikke til stede. Hjemmehjelperne rullerer – de befinner seg i en ressurspool og vil kunne få ulike ruter og sett med brukere fra uke til uke. Så det kan gå mange uker til den samme personen kommer tilbake. Hun vil da ikke få noen informasjon om forbruket ved å se inn i kjøleskapet, og vil da sannsynligvis fortsette å kjøpe inn matvarer som bare ble liggende til det blir kastet.

Hva så med hjemmesykepleierne som skal sørge for at hun får i seg næring? De har ingen enkel jobb her. De er jo prisgitt det de finner i kjøleskapet. De vil stadig oppleve at Elsa ikke har lyst på den maten de finner tilgjengelig. Og de finner bedervet mat i kjøleskapet som bare må kastes. Men heller ikke hjemmesykepleierne finner noe klart mønster her, for de rullerer også. Det kan gå mange dager mellom hver gang en pleier besøker henne.

Elsa stakkar blir tynnere og tynnere, selv om hun bruker mye penger på mat. Og hun blir dehydrert.

Det er tydelig at pleierne og hjelperne i dette systemet ikke er i stand til å finne mønstre (ingen kritikk av pleierne og hjelperne). De ser ikke konsekvensen av sine egne handlinger og besutninger. De opererer uten feedback og læring. De famler rett og slett blinde.

 

Å lære seg å se

eyes

Blinde systemer kan gjøres seende. Det er faktisk ganske enkelt å foreslå tiltak for å bøte på problemet.

Mulig tiltak 1:

Det mest åpenbare er å pålegge hjemmesykepleien og hjemmehjelperne å snakke sammen. Da vil jo de som sørger for at hun spiser lett kunne bygge opp en standard handleliste og de kunne be om påfyll av varer ved behov. Men dette er vanskelig i praksis siden hjemmesykepleien og hjemmehjelperne tilhører forskjellige enheter. Og det vil uansett  ikke gå av seg selv, siden det det er så mange forskjellige personer involvert hele tiden. Så her måtte det bygges opp et system som ville hatt en kostnad. Slike kostnader må tas fra samme hovedbudsjett og således gått utover tilbudet.

Mulig tiltak 2:

Omorganisere, slik at det er fast personell som kommer og yter tjenester til sine faste brukere. Da får disse en kontinuitet og vil selv kunne erfare hvilke særegne behov hver av sine brukere har.

Sykepleierne ville lære seg brukerne mye bedre og kjenne og ville lettere kunne følge med på vektutvikling og andre helseparametere og ville lettere kunne satt inn tiltak om det var fare for underernæring.

Hjemmehjelperne ville fra uke til uke bygd opp erfaring for hva slags varer som ble brukt opp og hva som ikke ble konsumert.

Vi har her et “seende system” som vil kunne bli langt mer treffsikkert i forhold til brukernes behov. Uten ekstra kostnad.

Mulig tiltak 3:

Det mest radikale og mest treffsikre tiltaket er (selvsagt) at de som sørger for mat også handler. De har jo første hånds kunnskap om behovet både på kort og lang sikt. Om vi et øyeblikk legger bort tanker om profesjon og rolle, forstår vi lett at dette er den mest treffsikre løsningen; Et tverrfaglig system.

En bieffekt av dette vil være at handlingen vil kunne ta mindre tid. Husk at de som har handling som eneste jobb, først må besøke Elsa og finne ut hva de skal handle og få med seg kontanter fra Elsas pung (det er slik det fungerer). Deretter reise ut for å handle. Om de som har første hånds kunnskap om behovet også handlet, ville de lett kunne svippe innom butikken på veien til henne og dermed slå to fluer i ett smekk! På denne måten kunne handlingen vært mer behovsstyrt både ut fra brukerens behov og hjelperens kapasitet. Dette er flyteffektivt og ikke optimalisert for ressurseffektivisering.

Posted on February 13, 2015 at 6:15 pm by gamsjo · Permalink
In: ansvar, Lean

4 Responses

Subscribe to comments via RSS

  1. Written by Espen Sjøvoll
    on 18/02/2015 at 8:57 pm
    Reply · WordPress › Error