Lokalt ansvar trumfer regelstyring

Det virker som Norsk forvaltning stadig beveger seg i retning av mer og mer detaljerte styringssystemer. 22-juli rapporten viste at politiet var (for meg) overraskende prosedyrestyrt. I diskusjonen rundt alle problemene i helsevesenet forstår vi at det samme er tilfelle der. Avdelingsdirektør Eivind Tesaker i Kulturdepartementet varslet for noen dager siden av byråkratiet er verre enn sitt rykte. Regelverket skal følges – og det får konsekvenser om noen bryter interne regler. Regelverket ledsages ofte med detaljert målstyring der den enkelte person og avdeling får målsetninger å oppnå – som da er tenkt å gi en forbedring. At NAV er styrt på denne måten har vi visst lenge.

Byråkrati

Når man styrer en organisasjon på denne måten fører det naturlig nok til et behov for kontroll og oppfølging. Regelverket skal vedlikeholdes, noen må følge opp at reglene overholdes og at vi oppnår målsetningene. Dette skaper selvsagt byråkrati. Byråkratiet vokser tre ganger så fort som resten av staten kunne vi nylig lese i Aftenposten. Dette er jo betenkelig og en tydelig indikasjon på at vi kanskje ikke bruker ressursene våre optimalt. Men dette er ikke det verste. Jeg kan leve med byråkrati – dette gir sysselsetning og “vi har råd til det”. Nei det som er ille med denne styringsformen er at beslutninger nå tas av  folk med avstand til virkeligheten og at de som står midt i virkelige problemstillinger langt på vei slutter å ta ansvar!

Ansvar

Aftenposten – Det er en altoverskyggende frykt for å gjøre feil, sier Erik Solheim (SV)

– Jeg har alltid sagt at noe som er fantastisk med Norge, er at folk nede i systemet tør å ta ansvar, sier Erik Solheim. Men så kom rapporten fra 22. juli-kommisjonen, som viste at dette ikke var tilfelle.

Jeg tror vi står overfor et fundamentalt problem når styringssystemet gjør atfrykten for å trå feil overskygger lysten på å gjøre det riktige. Jeg tror Solheim har helt rett – det ligger naturlig for Nordmenn å ha tillt til andre, å delegere ansvar og å være pragmatiske i forhold til regler. Man skal vel ikke lengre enn til Sverige for å oppleve en større autoritetstro. Nordmenn går på rødt lys når det ikke er biler i nærheten. Dette mener jeg er et sunnhetstegn. (Jeg har faktisk opplevd dette flere ganger i et internasjonalt forskningsprosjekt for noen år siden. Nordmenn, Svensker, Tyskere og Franskmenn skal ut og spise og går og småprater nedover fortauet. Kommer til et lysregulert forgjengerfelt og Tyskerne og Svenskene blir stående, mens Nordmenn og Franskmenn rusler småpratende over veien på rødt :))

Kompliserte oppgaver

Hvor bra kan egentlig et slikt system med detaljstyring bli? Dette avhenger selvsagt av kompleksiteten i situasjonen. Enkle, rutinemessige oppgaver kan helt greit detaljreguleres – det er værre med komplekse eller kaotiske probleme. Når helsearbeidere eller politifolk plutselig befinner seg i en vanskelig situasjon og raskt må ta en beslutning – skal de da slavisk følge regelverket som umulig kan være skreddersydd for den aktuelle situasjonen – eller skal de bruke fagkunnskapen og erfaringen sin og agere etter det? Vi så hvordan det gikk når de politifolkene som ankom Tyrifjorden først, nærmest ble hendlingslammede og ventet på beslutninger i stedet for å gjøre som de lokale båteierne og bare handle. Beslutningene ble tatt av overordnede som ikke hadde på langt nær det samme overblikket som de som faktisk var på stedet. Verdifull tid ble sløst bort, og løsningen (en overfyllt gummibåt) var neppe den beste. Jeg bebreider selvsagt ikke politifolkene. De er drillet i å følge regler og har ikke opplæring i å improvisere.

Oppdatering: 8 av 10 politifolk har ikke fått opplæring i krisehåndtering

Vi må lære av erfaring

Vi må gi ansvaret tilbake til de som står midt oppe i problemene. Vi må våge å stole på folk – og vi må lage et system der vi tåler å feile på områder som ikke setter liv i fare. Om vi får raskt tilbakemelding på jobben vi gjør vil vi kunne lære av erfaring og stadig bli bedre. Men da må frykten for å feile tones ned. Det største hinderet for å evne å optimalisere en organisasjon er mangel på læring av erfaring. Hvordan kan vi tro at vi skal få læring når vi ikke kan aksepterer at noen har trått feil?

 

Posted on September 23, 2012 at 9:26 am by gamsjo · Permalink
In: ansvar, kompleksitet, ledelse, Samfunn · Tagged with: , ,

3 Responses

Subscribe to comments via RSS

  1. Written by Øivind Breen
    on 23/09/2012 at 10:08 am
    Reply · WordPress › Error