Lokalt ansvar trumfer regelstyring

Det virker som Norsk forvaltning stadig beveger seg i retning av mer og mer detaljerte styringssystemer. 22-juli rapporten viste at politiet var (for meg) overraskende prosedyrestyrt. I diskusjonen rundt alle problemene i helsevesenet forstår vi at det samme er tilfelle der. Avdelingsdirektør Eivind Tesaker i Kulturdepartementet varslet for noen dager siden av byråkratiet er verre enn sitt rykte. Regelverket skal følges – og det får konsekvenser om noen bryter interne regler. Regelverket ledsages ofte med detaljert målstyring der den enkelte person og avdeling får målsetninger å oppnå – som da er tenkt å gi en forbedring. At NAV er styrt på denne måten har vi visst lenge.

Byråkrati

Når man styrer en organisasjon på denne måten fører det naturlig nok til et behov for kontroll og oppfølging. Regelverket skal vedlikeholdes, noen må følge opp at reglene overholdes og at vi oppnår målsetningene. Dette skaper selvsagt byråkrati. Byråkratiet vokser tre ganger så fort som resten av staten kunne vi nylig lese i Aftenposten. Dette er jo betenkelig og en tydelig indikasjon på at vi kanskje ikke bruker ressursene våre optimalt. Men dette er ikke det verste. Jeg kan leve med byråkrati – dette gir sysselsetning og “vi har råd til det”. Nei det som er ille med denne styringsformen er at beslutninger nå tas av  folk med avstand til virkeligheten og at de som står midt i virkelige problemstillinger langt på vei slutter å ta ansvar!

Ansvar

Aftenposten – Det er en altoverskyggende frykt for å gjøre feil, sier Erik Solheim (SV)

– Jeg har alltid sagt at noe som er fantastisk med Norge, er at folk nede i systemet tør å ta ansvar, sier Erik Solheim. Men så kom rapporten fra 22. juli-kommisjonen, som viste at dette ikke var tilfelle.

Jeg tror vi står overfor et fundamentalt problem når styringssystemet gjør atfrykten for å trå feil overskygger lysten på å gjøre det riktige. Jeg tror Solheim har helt rett – det ligger naturlig for Nordmenn å ha tillt til andre, å delegere ansvar og å være pragmatiske i forhold til regler. Man skal vel ikke lengre enn til Sverige for å oppleve en større autoritetstro. Nordmenn går på rødt lys når det ikke er biler i nærheten. Dette mener jeg er et sunnhetstegn. (Jeg har faktisk opplevd dette flere ganger i et internasjonalt forskningsprosjekt for noen år siden. Nordmenn, Svensker, Tyskere og Franskmenn skal ut og spise og går og småprater nedover fortauet. Kommer til et lysregulert forgjengerfelt og Tyskerne og Svenskene blir stående, mens Nordmenn og Franskmenn rusler småpratende over veien på rødt :))

Kompliserte oppgaver

Hvor bra kan egentlig et slikt system med detaljstyring bli? Dette avhenger selvsagt av kompleksiteten i situasjonen. Enkle, rutinemessige oppgaver kan helt greit detaljreguleres – det er værre med komplekse eller kaotiske probleme. Når helsearbeidere eller politifolk plutselig befinner seg i en vanskelig situasjon og raskt må ta en beslutning – skal de da slavisk følge regelverket som umulig kan være skreddersydd for den aktuelle situasjonen – eller skal de bruke fagkunnskapen og erfaringen sin og agere etter det? Vi så hvordan det gikk når de politifolkene som ankom Tyrifjorden først, nærmest ble hendlingslammede og ventet på beslutninger i stedet for å gjøre som de lokale båteierne og bare handle. Beslutningene ble tatt av overordnede som ikke hadde på langt nær det samme overblikket som de som faktisk var på stedet. Verdifull tid ble sløst bort, og løsningen (en overfyllt gummibåt) var neppe den beste. Jeg bebreider selvsagt ikke politifolkene. De er drillet i å følge regler og har ikke opplæring i å improvisere.

Oppdatering: 8 av 10 politifolk har ikke fått opplæring i krisehåndtering

Vi må lære av erfaring

Vi må gi ansvaret tilbake til de som står midt oppe i problemene. Vi må våge å stole på folk – og vi må lage et system der vi tåler å feile på områder som ikke setter liv i fare. Om vi får raskt tilbakemelding på jobben vi gjør vil vi kunne lære av erfaring og stadig bli bedre. Men da må frykten for å feile tones ned. Det største hinderet for å evne å optimalisere en organisasjon er mangel på læring av erfaring. Hvordan kan vi tro at vi skal få læring når vi ikke kan aksepterer at noen har trått feil?

 

Posted on September 23, 2012 at 9:26 am by gamsjo · Permalink
In: ansvar, kompleksitet, ledelse, Samfunn · Tagged with: , ,

3 Responses

Subscribe to comments via RSS

  1. Written by Øivind Breen
    on 23/09/2012 at 10:08 am
    Reply · Permalink

    Frykten for å gjøre feil er større enn lysten på å gjøre rett. Det er et format Norge neppe er alene om, men det er ikke noe nytt. Tar sjansen på å legge inn noe på din blogg Geir – selv om jeg ikke kjenner dette forumet.
    Har lest det du skriver med interesse. Jeg deler derimot ikke din økonomiske overbærenhet med byråkrati. Byråkratiet i sin rene form er et regimeuavhengig og lojalt gjennomførings- og kompetanseorgan for skiftende politikere. Et økende byråkrati er definitivt et økonomisk problem – både direkte og indirekte. Det er et system som lammer utførelse framfor å bidra til det samme. Ikke først og fremst fordi ansvar pulveriseres tror jeg, men fordi kontroll i seg selv lammer og stjeler verdifull tid fra utøvelse. Kontroll avler behovet for dokumentasjon og da er begivenhetene snudd på hodet. Kontrolløren tilfører ingen annen verdi enn å kreve at utøveren skal dokumenter at regler følges. Jo mer byråkrati jo smalere er den enkelte kontrollør sitt kompetanseområde. Og jo flere regler, jo mer av sin tid må utøveren bruke på å dokumentere overfor mengden av kontrollører at jobben…osv. Dette gjelder både i det offentlige og det private. Særlig tror jeg helsevesen, skole og SMB er ekstremt utsatt for denne type offentlig ressurstyveri. I neste omgang er det slik at et byråkrati som vil tenke nytt legger enda mer beslag på utøverens tid til å utøve fordi det kun er utøveren som kan verifisere eller avkrefte ideers gjennomførbarhet eller klokskap. Den norske modell med mastodonter innen helse er derfor neppe egnet til formålet. Enhetsskolen med fravær av alternative og frie, pedagogiske plattformer er heller ikke det. Osv, det samme for veiutbygging, omsorg, velferd, NAV, osv. Regler bør være fornuftige rammer for bærekraftig vekst og stimulere initiativ og utvikling, men vi lever – som du påpeker – ikke i en rammestyrt økonomi, men i en detaljstyrt økonomi der politikere faktisk TROR de skaper vekst eller arbeidsplasser. Å vedta bruk av ressurser er ikke å skape. Å vedta er å fordele. Det er annen diskusjon. Eller kanskje ikke? Tror vi har samme konklusjon og kanskje også samme tanker…min tese er i vertfall at byråkratiet både er skremmende kostbart og i sitt voksende vesen spiser opp våre evner til å utøve.

  2. Written by gamsjo
    on 23/09/2012 at 12:17 pm
    Reply · Permalink

    Hei Øivind,
    bare hyggelig med besøk på bloggen:)
    Vi er nok ganske enige her, men jeg forsøker å unngå å blande inn “partipolitikk”. Høyresiden har “mast om dette byråkratiet” så lenge jeg kan huske… Jeg mener det er lurt å skille mellom ulike effekter av byråkratiet. Det er en ganske åpenbar sløsing med penger, tid og ressurser som kunne vært brukt til verdiskapning. Enig der. Men så har vi i dette landet en fantastisk økonomi, som gjør at dette er til å leve med – i hvert fall en stund. Og vi er sikkert ikke værre enn andre steder. I USA er detaljstyringen ennå værre på mange områder – og der er jo drivkraften frykten for å bli saksøkt.

    Det mest alvorlige mener jeg, er at vi får dårligere løsninger dårligere kvalitet og et stivnet system som ikke klarer å tilpasse endringer i virkeligheten. Pasienter feilbehandles, saksgangen treneres og man får en kultur der man snur seg vekk når noe åpenbart ikke funker godt. Inget system vil kunne konkurrere med flinke, dedikerte folk som har eierskap til jobben sin og tar ansvar. Ulempen er selvsagt at et slikt system vil være mer basert på lokalt skjønn, som igjen vil føre til ulikheter. Men det er det da i dag også, på tross av detaljert regelverk! Så det er egentlig ikke noe argument.

  3. Written by Øivind Breen
    on 24/09/2012 at 8:04 pm
    Reply · Permalink

    Tror ikke jeg skrev noe partipolitisk her Geir? Ellers opplever jeg at du argumenterer helt på linje med mine oppfatninger, så vi er røerende enige. Jeg blir gjerne med på å understreke ditt siste resonnement rundt forskjeller – som jeg også opplever som et hjelpeløst og vikarierende argument. Forskjeller eksisterer i aller høyeste grad innenfor såkalt likhet og detaljstyring. Det eneste holdbare vil være å spørre om det dårligste tilbud blir bedre eller dårligere ved omlegging. Dersom det dårligste tilbud blir bedre ved omlegging er det irrelevant om forskjellene øker…

Subscribe to comments via RSS

Leave a Reply